Sturgeon the master communicator was close to tears – but still faces more questions

Sturgeon, den mest kommunikative lederen, var på grænse for å tåle – men må fremdeles svare på flere spørsmål

Sturgeon the master communicator was close – Nicola Sturgeon, en av de mest opptilgængelige politiske talentene i sin alder, hadde alltid visst hvordan å skape et tryggende inntrykk. Dette skyldtes ikke bare hennes opprørt fastholdelse i arbeidet, men også det påfølgende evnet å presentere sine tanker med sjanse og klarhet. Selv om hun hadde en naturlig tendens til å føle seg påvirket av kritikken, visste hun hvordan å kontrollere sin uttrykksmåte – uansett hvordan hennes opprørt mente. I noen tilfeller hadde hun måttet gi seg til å være morsomt rørt, men allikevel beholdt hun en fastnemt stillhet i debatten.

Det var så særegen å se denne talentfulle lederen på grænse for å tåle, opp under et seriøst intervju om den forfremmede krisen som hadde rammet partiet hun hadde ledet i årevis. Sturgeon hadde forberedt seg godt før samtalen startet, noe som kunne ses i hennes nærmest skarp avvisning av å bli oppfattet som kvinne for å være ansvarlig for hennes ektemanns skjulte feil. Hun hadde også vært helt opptatt av å forkaste idéen om at noen hadde prøvd å varsle henne om finansielle feil forut for politiets etterforsking, selv om det hadde vært et tydelig mønster av bekymringer i det offentlige.

Når hun snakket om den kjede hun hadde fått av ektemannen sitt i Shetland, var det klart at hennes smerte hadde blitt merket av de omgivende. Hennes opprørt hadde vært svært synlig, og hun hadde måttet pause og puste opp riktig for å holde sin gjennomgående oppførsel. Det var som om hennes viktigste tale hadde blitt et åpent uttrykk for den personlige skjebnen – men likevel hadde hun et evne til å holde sin plass i debatten, selv da følelsene hadde vært sterk.

Det å være en god kommuniker hadde alltid vært hennes sterkeste egenskap, og det hadde gjort henne til en uvilkårlig figur i medierne. Mens hun hadde holdt seg oppført i store debatter, hadde hun også vært like trygg i mindre formelle samtalene, som besøkene til skoler eller sykehus. Dette hadde gjort henne til en fremhåndet leder, både fordi hun hadde mestret sine motstandere, og fordi hun hadde fått mange til å respektere hennes nøyaktighet.

Men dette weekendet hadde det skjedd noe annet. Sturgeon hadde til slutt fått mulighet til å gi sin versjon av en episode som hadde forandret hennes politiske karriere. Det hadde vært en kveld på så mange måter, men også et øyeblikk der hennes konsentrasjon hadde vært på prøve. Når hun snakket om hennes ektemanns skjulte forhold, hadde det vært et lett sted å se hvordan hennes tapte vekt på det personlige – og hvordan hennes forfremmede skjebne hadde blitt skjøvet frem i fremføringen.

Det var ikke bare det å snakke om den kjede hun hadde fått, men også det å kaste lyset på den dybde hennes opprørt hadde antatt. Når hun sa at Murrell hadde aldri gi hennes en full forklaring på hva han hadde gjort, hadde det vært som et åpent uttrykk for den mørke skyen som hadde bleitt. Hennes evne til å føre debatten hadde fortsatt vært i spil, selv under de mest personlige situasjonene.

Men når den norske lederen ble presset om sine handlinger, hadde den kjente påstøtte Sturgeon kommet tilbake. Ettersom hennes opprørt hadde blitt sterkere, hadde det vært en dødsstraff å se hennes forfremmede skjebne flette seg med det politiske. Hun hadde vært høflig, men samtidig fast, og da hun sa at hun ikke hadde kunnet se noe grått i partiet sine kontoer, hadde det vært en dødsstraff for kritikere.

“Hun må fremdeles gi alle spørsmål en svar,” sa en av hennes kritikere, Pat McFadden, tidlig denne morgenen. “Det må være et offentlig utredning, hvis vi skal finne ut av hva som skjedde.”

Det hadde vært et mønster i hennes oppførsel – å vise tapte vekt på sin egen autoritet, og samtidig ha en evne til å hold tilbake det som var på veggene. Selv da hun ble spurt om hvordan hun hadde håndtert innenlig kritikk, hadde hun aldri forandret sin skjønn av at det ikke var hennes feil. Hun hadde vært “utredet” eller “våpenet” av politiet, og det hadde vært et åpent uttrykk for hvordan hennes bilde hadde blitt forandret.

Det var en del å se på, og det hadde vært et skjær om det personlige og det politiske. Hennes evne til å bli en god kommuniker hadde vært kraftig, men den personlige skjebnen hadde også gjort henne til en følelsesmessig del av den drømmen. Da hun hadde blitt spurt om å gi tilbake pengene som hadde blitt donert til partiet, hadde det vært en skjær i hennes tillit – men det hadde vært en tydelig signal at hun hadde kraft til å hold tilbake.

Hennes opprørt hadde vært synlig, men også hennes egen kontrakt med skjebnen. Selv da hun hadde vært nærmest rørt, hadde hun fortsatt vært en klar og dominerende figur i debatten. Det hadde vært en kraftig måte å vise hvordan hun hadde funnet sin plass i både politikken og i det personlige. Det hadde vært et unikt bilde, et mellom en stor leder og en kvinne som hadde blitt redd i sin egen historie.

Men det hadde vært et sted å se hvordan hennes forsikring om at det ikke var hennes feil hadde blitt testet. Når hun sa at den politiske skjebnen hadde vært ett utrykk for hennes opprørt, hadde det vært en måte å bryte den oppført på. Selv da hun hadde vært nærmest rørt, hadde hun fortsatt vært en kvinne som hadde måttet gi sine argumenter med trygghet. Det hadde vært en måte å sikre seg at hennes tilstedeværelse hadde vært på feltet – selv da det hadde vært en viktig omgjøring.

Det hadde vært en del å se på, og det hadde vært et mål å føre en debatt om hvordan hennes kraft hadde vært på prøve. Selv da hun hadde vært på grænse for å tåle, hadde hun fortsatt væ